Har det egentlig ikke skjedd så mye.
Men samtidig er det altfor mye som skjer.
Kjøretimer, trening, snowboard, SYK (blir aldri frisk), føkka kne (hadt kneskade siden jeg var 10, blir bare værre<3) , Kjøretimer så det joooomer etter, jobb, lite penger, venner, snart jobb på pøbben, bursdager som skal feires, alkohol som skal drikkes, kopper som skal vaskes, kropper som må dusjes, kropper som må møtest.
Jeg er en travel dame... Kan jeg kalle meg selv for dame? joda, neida... joda, dere bryr dere egentlig ikke, om dere leser i det hele tatt.
Jeg er lei, veldig lei, og håper denne måneden går fort, og att det bare kan bli 21 februar slik att jeg kan slappe av igjenn. shit, nei. vent. Etter 21 er det 22. Drittdag.
Det er så mye stress denne/halve neste måned. Men alikevell så trivest jeg med det.
Virkelig.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, er liksom ikke helt i blogghumør.
Eller, kanskje jeg er det? Men har noe jeg ikke kan fortelle dere, det eneste jeg vill skrive om, fordi det gjør meg så glad.
Jeg elsker og skrive om følelsene mine, good or bad. Idfc, det er min blogg, mine ord, som kommer fra mitt hode:)
Egentlig føler jeg att det er nå livet starter. Det er nå alt skjer.
Snart er jeg 18, snart sitter jeg bak rattet, alene.
Snart kjøper jeg min egen alkohol.
Snart er jeg voksen på papir.
Voksen i hode sa du? ...Hhahahhaaa, aldri.
Jeg er russ i år.. RUSS?! Husker jeg så på alle som var russ som store, farlige, voksne, pene mennesker... Når jeg var mindre... Nå sjønner jeg ingenting.
Jeg er i ferd med og vokse opp.
Dette er oppveksten min, barndommen min.
Hva vill det egentlig si og bli voksen?
18 år.. Jeg syns det er skummelt att det er nå, det er nå jeg offesiellt er mitt eget menneske, mitt eget ansvar, på papir. Jeg syns det er rart att det til høsten er 3 årsiden Mamma døde, snart mister jeg tellingen på månedene, klarer ikke keepe up, uansett om det er 1 måne, eller 30, like sugent.
Jeg og Mamma hadde ganske mange planer om hvordan vi skulle gjøre det når jeg ble 18. Hun skulle hjelpe meg og finne en fiiin leilighet som jeg og hun skulle pusse opp. Jeg skulle endelig få sitte på hverandaen med henne sene sommer kveller og drikke corona med lime, og den eneste belysningen skulle være sterinlysene hun ALLTID tennte sommer netter.
Det var jo slik det skulle være.
Vi skulle dra på uteplasser sammen, vi hadde jo planlagt alt.
Jeg har en stemor som betyr utrolig mye forr meg og som jeg lett skal ta ett glass vin eller 4 flasker med... Men det er ikke Mamma. Hater å si det. Hater å innse det.
Mamma ville ikke att jeg skulle være lei meg, men leve livet. Noe jeg håper det virker som jeg gjør, syns dere?
Er jeg flink?
Jeg overlever, hun er med meg overalt uansett... En gang vi kjørte fra Sollia for mange årsiden, sa Mamma " Onga, når æ en gang dør, uansett kor lenge det e til.. Så skal dokker vite att æ e i ' Den lille Karlsvogna , og om det e nordlys på himmeln, så e æ dær og kjøre telemark " .... Og det er jo litt sant.. foreldre er jo som stjærner; det er ikke alltid du ser dem, men de er der hele tiden <3
Jeg savner henne, og ofte er hun hos meg i drømmeland... Når jeg våkner etter en natt med Mamma er det som om noen stikker en kniv inn i meg, vrir og pirker.
Dette er livet mitt nå, dette har vært i hodet mitt siden sist.
Det er sykt.
Hallo random innlegg.. Hvem vedder på att jeg sletter det iløpet av det neste døgnet?
Jeg elsker egoisme:

-Juliette