powderwhore

Har sakt det før, men her kommer det igjen:

‎' Lokta fremdeles Mamma av den ene Sella hennes, og karabinkrokan hennes som ho elska så høkt lå åsså neddi eska, sortert og lakt i fargekombinasjona, og knutan rundt klattretaue som ho alltid bar åver skuldra.. Nu e det min tur til å bære taue, bruke skoen, ta på mæ sella og klattre videre..

Blue October ? Say It

Hva er realiteten? Hva er det egentlig som er sant? Riktig, rett og galt? Hva er sannheten?

At jeg fortrenger det? Fortrenger og fornekter døden? Neida, jeg vet jo åpenbart att den er der. Jeg holdt Mamma i hånden i det hun krysset ' Liv-død ' limiten. Om den fins...

Åpenbart? Jeg skjønner jo opp og ned. Eller?

Jeg skjønner jo enda ikke at hun ikke skal komme hjem. Jeg venter enda.

Savnet dreper meg; Sakte, men herregud så sikkert.. Sakte, men sikkert.

Jeg har det jo bra, jeg er varm og glad! Men jeg klarer ikke være helt fylt opp, når jeg vet så inderlig godt at hun kunne vært her.

Avogtil kan jeg finne meg selv i og trykke nr hennes på tlfn, for å ringe og fortelle henne om dagen min, og forr å spørre om vi skal til henne ' på Fredag ', om det var Mamma-uke da. Kan enda nummeret utenatt. Det er noen andre som har overtatt det nå... Litt tidlig i grunn, syns jeg. Før brukte jeg og ringe tlfn hennes, bare forr å høre stemmen på tlfnsvareren, hvor hun sa ' Hei det e ho Mona, æ kan ikke ta tlfn akkurat nu, men om du legg igjenn en beskjed så tar æ kontakt! Heeii ' ... Hun hadde en sånn glad klang på slutten av settningen, og siden hun sa ' Så tar æ kontakt ' , så var det litt trykt og ringe, med ett lite håp om at 'heey, ho tar kontakt! '.

Noen ganger streifer tanken om 2pac igjennom hodet mitt, han som dem sier faket døden sin, og ser ut til og komme tilbake i tekstene i sangene, og som en dag skal komme tilbake til fansen sin, levende... Tenk om det hadde vært slik med Mamma også, nei! Realiteten slår meg, lol. Jeg holdt jo hånda hennes, hun var død. Det der var ikke fake. Men avogtil... Så skulle jeg bare ønske.

 Herregud for en idiot jeg er.

Jeg skal slutte å skrive nå, slutte å syte. Det er folk som har det værre.

Jeg er bare sliten, jeg føler meg som en unge som har gådd seg bort i butikken. Jeg vill hjem, og jeg vill holde Mammas trygge hånd.

-Juliet